top of page
Søk

Er det unaturlige blitt det naturlige?

  • Anne Grethe Kværne
  • 4. juni
  • 5 min lesing

Jeg leker med barnebarna mine. Små hender graver i sanden, latter fylte luften, og øynene skinte av livsglede og nysgjerrighet. De har en hud så myk og ren som morgenlyset, de er så tillitsfulle og de er så uvitende om fremtiden som vet så mye om..

De ser på oss, de ser opptil oss. Vi er deres helter.

Det slo meg – dette er de vi ønsker å gjøre alt for. De som skal arve verden etter oss. Og jeg begynte å undre, hva er det vi egentlig holder på med?

Ikke bare i form av minner og kjærlighet – men alt det vi lar dem vokse opp med. Maten, klærne, produktene vi smører dem inn med. Jeg tenker ikke alltid på det. Kanskje fordi det er ubehagelig. Men i det stille visste jeg at det var på tide å ta disse tankene alvorlig.

Jeg husker en dokumentar jeg så nylig, "Farlig mat" med TV-programleder Dr. Chris van Tulleken på NRK hvor matvaregigantene lager mat som lurer hjernen vår, og hva gir de oss?

De gir oss mat uten næring, som inneholder mye salt, sukker og mettet fett som igjen gir oss overvekt, diabetes og andre sykdommer. Samme lege eksperimenterte med å spise som mange unge gjør i dag – 80 % ultrabearbeidet mat. På bare fire uker fikk han søvnproblemer, angst, forstoppelse og gikk opp nesten 7 kilo. Og dette var en voksen mann.

Også lurer vi hvorfor så mange unge er syke med ME, ADHD


ree

Barna våre spiser ofte det vi kaller praktisk – men som kanskje er mer bekvemmelighet enn omsorg. Er vi bevisste på hva vi legger i matboksen?


Tankeeksperiment.

Tenk deg at du står på kjøkkenet og lager middag til barna, barnebarna eller oldebarna dine. Du strekker deg etter krydderhylla – men i stedet for basilikum og oregano står det små bokser med navn du kanskje har sett før... men aldri vurdert å bruke selv,

Mononatriumglutamat (E621), Aspartam (E951), Sukralose (E955), Acesulfam-K (E950), Natriumbenzoat (E211), Kaliumsorbat (E202), Natriumnitritt (E250), Natriumnitrat (E251)...

Ville du tatt en teskje av hver og rørt dem inn i sausen til pastaen?

Ville du tilsatt brilliantblått fargestoff (E133) for å få middagen til å se penere ut?

Eller kanskje E150d sukkerkulør for at sausen skal virke mørkere og mer "ekte"?

Hva med en dæsj xantangummi (E415) og karagenan (E407) for å gjøre den litt tykkere, eller en skvett naturlig aroma – hva enn det egentlig betyr?

Ville du tilsatt, modifisert mais- og potetstivelse, hydrogenert fett, kunstig søtstoff og farge eller Aroma – uten å vite hva det egentlig inneholder? Hvorfor ikke ta vare på bena fra kylling og svin, male det opp å lage nuggets til barnebarna dine og si det er kjøtt?


Neppe. Og likevel finnes disse i så mange produkter vi kjøper – mat som er beregnet på dem vi elsker høyest.

Mange av disse stoffene er hvite, luktfrie pulver. De ser ufarlige ut. Men vi vet at maten vi gir kroppen påvirker energi, konsentrasjon, fordøyelse, søvn og følelser. Hvorfor velger vi da mat der vi ikke engang kjenner igjen ingrediensene?

Vi vet at stadig flere unge i Norge sliter med sykdommer som ADHD, ME, utmattelse, allergier og overvekt. Kan det vi spiser – det vi har gjort "vanlig" – være en del av forklaringen?


Ville vi selv brukt disse hjemme? Hvis ikke – hvorfor godtar vi dem i maten vi kjøper til barna våre? Er det praktisk – eller bare en vane vi aldri har stilt spørsmål ved?

Når vi lager mat til dem vi elsker mest – vil vi ikke da bruke ekte ingredienser? Råvarer vi forstår og kan uttale? Smaker som naturen har skapt, ikke et laboratorium?

Vi kan ikke endre alt over natten. Men vi kan begynne å stille spørsmål. For kjærlighet er også å beskytte. Også mot det vi ikke ser med det blotte øyet.


Så er det klærne. De myke sparkedraktene, pysjene og kosedressene. Men også kjemikaliene i tekstilene – som vi ikke ser, men som kroppen deres tar opp. Mange barneklær inneholder rester av stoffer som kan forstyrre hormonbalansen.

Og solkremen vi smører på en varm dag? Den beskytter mot solen, ja – men beskytter vi dem mot det som er i selve kremen?

Og hva med alle produktene vi bruker – salver, kremer, medisiner? Alt vi smører på og gir i god tro. Er vi sikre på at det ikke påvirker mer enn det lindrer? Er det blitt naturlig å smøre seg inn med kjemikalier eller tygge medisiner full av kjemikalier?

Jeg spør ikke for å skremme, men fordi kjærlighet også betyr å se. Å stille spørsmål. Å ville vite. For når vi gir våre barn og barnebarn det beste, må det også inkludere et ønske om å beskytte dem mot det vi kanskje har tatt for gitt.

Kjærlighet handler ikke bare om å være der – men om å stille seg selv de ubehagelige spørsmålene. Hva er det vi egentlig gir dem? Hva etterlater vi dem, helt konkret – i kroppen, i vanene, i miljøet?

Jeg håper ikke vi lar våre barn, barnebarn og oldebarn vokse opp og lure på hvorfor ingen sa noe. Hvorfor ingen valgte annerledes.

Jeg håper vi er generasjonen som begynte å se. Som våget å si at det vi gjør i dag, former morgendagen deres.

Så neste gang du pakker en matboks, kjøper en pysj, smører på en solkrem eller gir en liten kropp en klem – så vit at det også er et valg. Og at du har muligheten til å velge med hjertet og med viten.

Jeg bare undrer, ER DET UNATURLIGE BLITT DET NATURLIGE?


Kjære politikere, matindustrien, klesindustrien og legemiddelindustrien.

Dere har enorm økonomiske makt – vil dere virkelig påta dere ansvaret for det de pakker inn våre barn, barnebarn og oldebarn i?

Vil de bli husket for dette – deres legacy – at de tillot en verden der det unaturlige ble det nye naturlige?

At barn vokser opp i klær mettet med hormonforstyrrende kjemikalier. At de spiser mat fylt med kunstige tilsetninger og smaksforsterkere. At sykdommer som ME, ADHD, allergier, overvekt og psykisk uhelse ble normalen, mens man fortsatt kalte det "fremskritt".

Ønsker dere virkelig at historiebøkene skal si,

"De visste – men de gjorde ingenting."

"De hadde makt – men valgte marked."

"De produserte, solgte og tillot – selv om det skadet menneskeheten."

Eller vil dere velge å bli husket for noe annet?

For å ha tatt ansvar. For å ha snudd i tide. For å ha sagt,

Nok er nok – vi kan bedre, og vi vil bedre.

Historien vil skrive seg – spørsmålet er bare hva som skal stå i den..



Kilder,


 
 
 

Kommentarer

bottom of page